![]() |
|
|
|||
|
Under graviditeten vil
den vordende moren stort sett fortsette i samme tempo som hun
pleier. Det er ikke mye hjelp hun trenger fra deg. Pass bare på at
hun alltid har friskt vann og gi henne ekstra proteinrik mat. Vær
forsiktig når du løfter henne. Holder du henne feil, kan hun bite
for å forsvare seg. |
||||
|
Når fødselen setter i gang for alvor, sjekker mor seg nedentil hele tiden. Hannen får ikke lov til å komme i nærheten under selve fødselen. Når den første babyen er klar til å komme til verden, bøyer hunnen seg og trekker den ut. Så begynner hun å vaske den, og etter en liten stund kommer morkaken ut. Den inneholder viktige næringsstoffer moren trenger, så den spiser hun. Mens hun venter på neste unge, vasker hun videre på den nyfødte, spiser litt mat og graver litt. Når alle ungene er født og vasket, spiser moren opp alt blodig underlag. Så flytter hun ungene til det faste redet. Hannen har under fødselen laget seg et nytt rede, for de første dagene etter at ungene er født, vil ikke moren ha han i redet sitt. Når ungene er vel plassert i redet, har hunnen fått full løpetid. Mor og far vil da pare seg på nytt, og babyene blir stort sett ignorert de første timene av sitt liv. Dette er helt normalt og ikke noe du bør bekymre deg over. |
||||
|
|
||||
|
foreldrene med en tom dorull, og så kan du ta din første titt på babyene. Nyfødte ørkenrotter er bitte små, omtrent på størrelse med det ytterste leddet på lillefingeren din. De har verken øyne, ører eller pels, og ser mest ut som fostre. Huden er nesten gjennomsiktig, og når de har spist får de en tydelig hvit flekk på siden av magen. Det er svært viktig at du ikke forandrer noe i buret frem til ungene får øyne. Ungene orienterer seg kun etter lukt, så du må ikke vaske buret. Du må heller ikke forandre noe i buret, verken tilføre eller fjerne noe. Moren vil da bli altfor opptatt med å få boligen i orden, og ungene får ikke mat når de skal. Det første du bør gjøre er å telle ungene. Ørkenrotter kan få opp til 13 unger i et kull, men det vanlige er 4-8. Skriv opp fødselsdato og antall unger, og det vil være starten på din oppdretterdagbok. Der skal du etter hvert føre opp farger, kjønn og eventuelle dødsfall med årsak. Spesielt dødeligheten må holde under nøye oppsikt. Oppdager du at dødeligheten er høy (10% er bra, 30% eller mer er høyt) i flere kull på rad, må du revurdere om foreldrene du valgte bør fortsette å få barn. Dagboken er viktig også for fremtidige eiere av babyene. Etter hvert vil det bli en del unger å holde styr på, og det er lett å gå i surr med hvem som ble født når. Ved hjelp av dagboken kan du fortelle nye eiere, også av senere kull, mest mulig om ungene de overtar ansvaret for. |
||||
|
|
||||
| Når de er 2-2½ uker gamle er babyene svært mobile, og løper rundt på stive bein. De begynner så smått å smake på ting, og ganske snart putter de alt de kommer over i munnen for å sjekke om det er spiselig. |
||||
| I tiden rundt da de åpner øynene er ungene ekstra utsatte for å få luftveisinfeksjoner. Dette merker du ved at en eller flere av ungene går ned i vekt, blir mindre aktiv og har ustelt pels. Hvis du holder ungen inntil øret kan du også høre en klikkelyd, som er karakteristisk for denne sykdommen. Hvis oppdaget tidsnok, kan infeksjonen behandles med antibiotika. Det må skrives ut av en veterinær, og gis med en pipette eller engangssprøyte. Du bør også gi ekstra mat i form av kattungemelk (dobbel konsentrasjon), for å veie opp for tap av væske og vekt. Hvis ungen, derimot, nesten ikke beveger seg, har kraftig vekttap og gaper for å trekke pusten, er det dessverre sannsynligvis for sent å redde den. Da er det kun snakk om timer, og du sitter med et tøft valg. Du kan enten velge å avlive den syke ungen, eller du kan la naturen gå sin gang. Den vil sannsynligvis bli utstøtt av familien, og det er fristende å ta den ut for å holde den varm, men det som er viktig å tenke på er at du da vil forlenge lidelsene dens. |
||||
|
|
||||
|
Ørkenrotter er i de aller fleste tilfeller fantastiske foreldre. Far er svært delaktig i stellet og oppdragelsen av ungene, så det er veldig viktig at han ikke skilles fra moren. Det er ekstremt sjelden at disse dyrene tar livet av ungene sine. Hvis du oppdager at en av foreldrene spiser et av barna sine, kan du, med mindre du faktisk overværer at han eller hun tar livet av ungen, anta at den døde av naturlige årsaker. Er en eller flere av ungene dødfødte eller noen dør senere, vil instinktet for å holde redet rent slå inn. Moren vil da forsøke å resirkulere proteinene fra den døde, ved å spise hele eller deler av den. Hvis du faktisk vitner at en av foreldrene tar livet av ungen, kan det ha forskjellige årsaker. Det skjer nesten aldri at det er faren som tar livet av ungen, men skulle det skje, må du fjerne han og aldri avle med han igjen. Mangler moren tilgang på vann eller ikke får i seg nok proteiner, som hun trenger for å produsere melk, kan hun ende med å spise et av barna i et desperat forsøk på å holde liv i resten. Hvis det forrige kullet fremdeles bor sammen med foreldrene, og spesielt hvis kullet var stort, kan moren synes buret er overbefolket og ta livet av det nye kullet. Om moren ikke er fortrolig med deg, kan det at du håndterer ungene for tidlig eller for ofte, stresse henne så mye at hun tar livet av et eller flere av barna. Vær klar over at hvis hun først har begynt å drepe et kull, er det ingenting du kan gjøre for å stoppe henne. Ørkenrottemødre bruker forskjellige taktikker. Noen prøver alt de kan for at alle ungene i et kull skal overleve. Konsekvensen av dette kan være at ungene utvikler seg litt senere enn vanlig, og er litt små for alderen, men de vil som regel ta det igjen senere og bli normale som voksne. Andre mødre vurderer ungene skruppelløst de første par dagene for å finne ut hvilke som har størst sjanse til å overleve. Disse blir som oftest store og sterke for alderen, og utvikler seg tidlig. Den eller de hun mener er svakest, blir rett og slett sparket ut av redet og etterlatt for å dø. Det er fristende å prøve å fø opp den eller disse, men etter min erfaring er det i praksis nesten umulig, og ungen vil bare lide lenger enn nødvendig. Vil du allikevel forsøke, må du følge et meget stramt program for å ha noe som helst håp. Når du først har tatt den forlatte ungen ut av buret, kan du ikke putte den tilbake. Den må holdes konstant inntil huden din, godt pakket inn, slik at den hører beroligende hjertebank fra din kropp. Tenk på hvordan det kan løses når du sover. Den må mates hver eneste time den første uken, deretter hver annen time. Når den begynner å spise fast føde, kan du går over til å ”amme” den hver 4.-5. time. Du gir den morsmelkerstatning til mennesker, hunder eller katter. Bland melken med dobbel konsentrasjon, pass på at melken har kroppstemperatur, og hold ungen delvis oppreist mellom fingrene dine og plassér en dråpe på munnen. Det kan ta latt tid for ungen å få i seg hver dråpe, så ikke gi den en ny før den forrige er helt borte. Gi noen få dråper, eller til den bare spytter ut maten, per måltid. Små ørkenrotteunger kan ikke bli kvitt avføring eller urin på egen hånd. Foreldrene stimulerer ungene til å gjøre fra seg ved å slikke dem i baken. Denne oppgaven blir også din, men du kan slippe å slikke. Bruk en Q-tips dyppet i litt babyolje, og gni forsiktig rundt urinåpningen og anus hver 2.-3. time. Som du kanskje har skjønt, er dette veldig vanskelig, og dessverre vil du sannsynligvis mislykkes. Er du så heldig at du lykkes, vil du allikevel gjøre ungen en bjørnetjeneste. Den vil mangle all sosial trening, opplæring og oppdragelse fra foreldrene, og vil derfor være dårlig utstyrt for et liv som ørkenrotte. Det kan være tøft å se en liten unge som er forlatt av foreldrene, men det beste du kan gjøre er å stole på at moren vet mer enn deg og at instinktene henne sier at ungen ikke er sterk nok til å klare seg. |
||||
| Kontakt webmaster 2006-2009 © NHF og respektive eiere |