Før du starter å avle
 

Vi anbefaler ikke at du starter med paring/avl før du har erfaring med ørkenrottenes adferd og levevis. Første gang du anskaffer ørkenrotter bør du begynne med to søsken av samme kjønn, de har vokst opp sammen og er nært knyttet til hverandre. Dette er en god måte å skaffe seg erfaring med ørkenrotter.

Vær oppmerksom på at et ørkenrottepar i fangenskap vil produsere svært mange unger. Vanligvis får de 6-8 unger i hvert kull, og de får gjerne 8 kull i året. (Det kan fort bli over 50 unger i løpet av et år). Disse ungene må skilles fra foreldrene innen de er 8 uker gamle, og da må de også skilles i et bur med hunner og et bur med hanner, ellers vil søsken begynne å pare seg med hverandre. Tenk gjennom om du har mulighet til å få gitt alle ungene gode hjem før du vurderer å starte med avl! Unger du ikke får solgt eller gitt bort til gode hjem, vil måtte bli boende hos deg. Har du plass til det? Jeg anbefaler IKKE å avlive friske ørkenrotteunger kun fordi du ikke blir ”kvitt” dem. Hvis det er en mulighet for at du kommer til å gjøre det, bør du absolutt ikke avle.

Du kommer ikke til å bli rik av å avle, snarere tvert i mot. Det kan komme til å koste en del penger hvis du ender med å bli sittende igjen med noen av ungene.

En hunn og en hann som føres sammen for paring, for deretter å være fra hverandre noe særlig mer enn en dag, og så føres sammen igjen, fungerer ikke. Hunnen vil, i de aller fleste tilfeller, avvise hannen når de møtes igjen etter en tid fra hverandre. Hun blir som oftest rasende og vil forsøke å bite han i hjel. Hvis du vil slutte å avle med det paret du har, må du beholde en jente og en gutt fra det nest siste kullet. Disse vil bli romkamerater for foreldrene, og du må ha plass og råd til et passende bur til.

VIKTIG: Tenk godt gjennom disse spørsmålene, samt les resten av dette kapittelet, slik at du kan ta en informert beslutning. Hvis du etter det har bestemt deg for at du kan ta det ansvaret det er å bringe unger til verden, ønsker jeg deg lykke til.

 Valg av par
 

Det er valg av paret som er avgjørende for hvor stor suksess du vil få som oppdretter av ørkenrotter. Når du skal kjøpe et par for avl, bør du gå til en oppdretter eller en dyrebutikk som selv driver med oppdrett, slik at du kan få vite mest mulig om dyrene du kjøper, samt møte foreldrene deres. Du bør stille oppdretteren flest mulig spørsmål: Hvor høy er dødeligheten blant ungene til paret som fødte din lille unge? Hva døde disse av? (En dødelighet på 1 av 10 unger, altså 10%, eller mindre er bra.) Har ungen du er interessert i hatt noen helseproblemer eller skader? Har noen av kullsøsknene dødd? Hvorfor? Er foreldrene beslektet, og eventuelt hvor nært?

Innavl er et svært omdiskutert tema. Det stemmer at innavl har skapt en del problemer hos andre typer kjæledyr, fortrinnsvis hund og katt, og det er ingen tvil om at for mye innavl ikke er bra. MEN det er viktig å få fram at innavl ikke lager genetiske feil, det øker bare sjansen for at begge foreldrene har det samme defekte genet, noe som ofte er nødvendig for gi en sykdom eller skade. Følgelig vil ikke innblanding av gener utenfra slette eventuelle defekte gener.

En del gnagere, inkludert ørkenrotter, ser ut til å takle innavl bedre enn andre dyrearter. Dette betyr ikke at de er immune, men i praksis vil paring av nært beslektede dyr sjelden resultere i nevneverdige problemer for avkommet. Faktisk hadde jeg et søskenpar som jeg, ved et uhell, ikke skilte i tide. De, som het Knøttet og Minsten, fikk naturligvis barn ganske snart, og de virket så glade i hverandre at jeg ikke hadde hjerte til å skille dem. De bodde sammen hele livet, og fikk unger frem til de var 2 1/2 år gamle. Til sammen fikk de 92 unger, og kun 5 av disse omkom. Knøttet og Minsten var de beste foreldrene jeg har hatt, de var rett og slett fantastiske, og jeg har ikke oppdaget svakheter hos noen av ungene.

Selv om paring av to søsken går altså etter all sannsynlighet helt strålende, bør innavl stort sett kun brukes som metode for å bevare spesielle egenskaper. Man skal kunne en del om genetikk, og har god kjennskap til ørkenrottenes arvelige sykdommer. Innavl bør uansett ikke brukes i flere generasjoner etter hverandre, bland inn nye gener i minst annenhver generasjon. Ser du tegn til svakheter i flere kull fra det samme paret, må du stoppe videre avl med dette paret. Dette gjelder også for par som ikke er beslektet, og uansett skal alle dyr som avles på være friske.

Det er flere ting du bør ta hensyn til når det gjelder valg av avlspar. Det første, og viktigste, er helse. Det er en gyllen regel når det gjelder avl av alle typer dyr, og det er at man aldri skal avle på dyr som har hatt eller har tegn på sykdom eller svakheter. Dette gjelder i aller høyeste grad også ørkenrotter.

Det andre hensynet, som er nesten like viktig, er temperament. Ørkenrotter lærer som barn av foreldrene hvordan de skal forholde seg til mennesker, og hvis foreldrene er engstelige vil ungene også bli det. Velg derfor de dyrene som først kommer ut av redet og nysgjerrig prøver å finne ut hva du er for noe. Du bør også observere hvordan dyrene oppfører seg sammen med andre ørkenrotter. Er de vennlige og sosiale?

De siste du bør tenke på er fargevalg. Helse og temperament er det som er viktig for å få sunne og friske unger, men valg av farge kan ha stor betydning for hvor lett det vil være å finne nye hjem til de små. Se kapittelet om Farger.

Ideelt sett bør paret du velger å avle med være jevngamle, og er begge veldig unge, under 10 uker, kan du prøve å introdusere dem for hverandre direkte. Hvis de er eldre, eller hvis aldersforskjellen er noe særlig mer enn et par uker, bør du bruke delt bur-metoden. Dette er spesielt viktig hvis hunnen er eldre eller større enn hannen.

Paringen